Transbarn: Kan barn være trans?

Kan barn være trans? Dette er ett komplisert spørsmål. Vi hører i mediene om barn helt nede i fire-fem års alderen som hevder at de er født i feil kropp. Mange konkluderer så med en gang at det er foreldrene som presser barna til å si dette, eller at foreldrene har forvirret barna med kjønnsroller tidlig i livet.

Forskning viser derimot at barn forstår godt hva kjønn er og at å støtte barna i sin identitet vil hjelpe dem i det lange løp. Den mentale helsen til transbarn som fikk støtte hjemmefra og fra skole og barnehage var mye bedre enn de som ikke fikk det. Barn som utrykker kjønnsdysfori kan ofte også ha angst og depresjon. Å behandle angsten og depresjonen vil ikke i det lange løp hjelpe det underliggende problemet, nemlig kjønnsdysfori. Det er studier som viser at barn kan vokse ut av dysforien sin, men det er umulig å vite om ditt barn vil og det er dette som skremmer mange.

Man vil jo alltid hva som er best for sitt barn, og det kan være skremmende å tenke på utfordringene barnet vil møte på hvis de er trans. Mange foreldre ønsker nok å spare barna for dette, vil at de skal være så “normale” som mulig. Dessverre finnes det ingen fasit på hvordan man skal gå frem. Noen ganger er det bare en fase hvor barnet føler seg ukomfortabel med kjønnsrollen de har blitt tildelt og vokser opp til å være det kjønnet de er født med, men med en mer androgyn presentasjon. Man har ikke feilet som forelder hvis barnet utrykker kjønnsdysfori, det finnes ikke noe man kunne gjort “riktig” eller “feil” for å ungå dette. Det aller viktigste er å støtte barnet sitt, og ikke gjøre det til en større utfordring hvis de viser seg å være trans.

Hva gjør man hvis barnet sitt utrykker kjønnsdysfori?

Først og fremst bør man ta dem med til BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) for evaluasjon. Helsesøster på skole eller fastlege er også mulig i starten, men BUP vil ha de faktiske ressursene til å diagnostisere kjønnsdysfori hos barn da mange helsesøstre og fastleger ikke har kompetanse eller kunnskap og kan i verste fall forverre situasjonen.

Frem til en diagnose er satt, er det fremdeles viktig å støtte barnet. Før pubertet er det faktisk ikke så mange forskjeller mellom gutter og jenter rent fysisk. Å la dem vokse ut håret/klippe det kan gå en lang vei til å hjelpe dem å føle seg bedre. Å la dem bytte pronomen og navn er også mulig, og alle disse tingene er reverserbare. De fleste skoler og barnehager vil la barnet bytte navn på ting som klasselister uten å måtte juridisk bytte navn enda. Også la barnet kle seg slik de skulle ønske eller leke med de lekene de skulle ønske er med på å gi dem en lettere oppvekst, og du vil bli overrasket over hvor mye barneleker og klær som er kjønnsnøytrale. Du kan lese mer om hvordan man kan gå frem her.

Pubertet og hormoner for transbarn

Mange tror at et transbarn vil bli operert på og dytta full av hormoner før de er myndige. Dette er feil og en myte. Det vil ikke skje noen kirurgisk eller hormonell behandling på en mindreårig. Skulle man klare å sette en diagnose med BUP og så Rikshospitalet (en prosess som vil ta flere år) og barnet ikke har startet puberteten enda/akkurat begynt, så er det mulig for pubertetsblokkere. Dette er hva det høres ut som, dette stopper kroppen fra å lage testosteron eller østrogen, og vil hindre barnet fra å komme i puberteten. Dette er en helt trygg måte å pause eller utsette forandringer som ville gitt barnet mer kjønnsdysfori. Skulle man finne ut at barnet ikke er trans så stopper man blokkerne og puberteten vil fortsette som normalt.  

Når barnet så nærmer seg midten til slutten av tenåra, som oftest 16 år, vil man kunne begynne hormonbehandling hvis foreldre og rikshospitalet er i enighet om at dette er best. Da vil barnet gå gjennom den ønskede puberteten og vil ha et bedre resultat av hormonbehandlingen enn en som begynte i voksen alder etter å ha allerede vært igjennom puberteten. En transjente vil kunne få større bryster og hofter, en transgutt vil kunne bli høyere, få adamseple og bredere skuldre. Operasjoner for fjerning av bryster eller feminserende ansiktskirurgi vil være unødvendig med slik behandling.

Alt helt frem til hormonbehandling er reversibelt skulle barn og forelder være usikker. Du kan lese mer om hormoner og kirurgi her.  

Sterilitet og samtalen om fremtidige barn

Det er kanskje ikke det et barn eller en mindreårig tenåring tenker mest på, men det er noe som du forelder kanskje tenker på. Hva hvis barnet mitt vil ha egne barn i fremtiden? Er de voksne nok til å ta dette valget nå? For det er noe som kan og vil skje hvis barnet er ungt nok til å starte hormonblokkere og så hormonbehandling, eller går rett på hormonbehandling er en stor sjanse for total sterilitet. Er barnet kommet i en alder hvor de produserer sæd så er det noen muligheter for å fryse ned sæden, men det er per dags dato ikke noen prosedyrer i Norge rundt frysing av egg for transpersoner, spesielt for mindreårige.

Det er viktig å ha denne samtalen med barnet, selv om det kanskje er kleint. Det er også viktig å høre på dem hvis de uttrykker at dette ikke er noe de ønsker å prioritere. For mange transpersoner i alle aldre så er det viktigst å lette på kjønnsdysforien først, spesielt hvis det hindrer en fra å leve et normalt liv. (som å delta på sosiale aktiviteter, skole, gym, jobb, dating etc)

Du som forelder er pålagt og bør alltid prioritere å ta vare på ditt barns helse her og nå over ett fremtidig hypotetisk barnebarn. Vær også klar og tydelig til barnet at det finnes andre muligheter for å få barn i fremtiden. Det er også verdt å tenke på at det finnes mange utfordringer fysisk, mentalt og helsemessig når man lever som transperson, og det å være forelder på toppen av dette er ikke ideelt for mange slik dagens samfunn er. Det blir forhåpentligvis lettere i fremtiden.

Snakk godt og lenge med lege og psykolog om alle disse tingene, både med og uten barnet.

Din egen mentale helse

Det er din jobb som forelder å sette barnet ditt først, men i alt dette så må du ikke glemme deg selv også. Det å endre sin livsstil, og kanskje tilogmed livssyn for sitt barn kan være en påkjenning for mange. Man skal ikke late som om dette ikke går utover foreldre også, alle bekymringene, legebesøkene og varierende støtte fra samfunnet. Husk deg selv, snakk gjerne med psykolog eller terapaut. Det kan også hende det er bra for hele familien å se en familieterapaut. Finn ut hva som passer for deg, og husk at det er ingen skam i å føle seg overveldet. Din støtte kan være forskjellen mellom liv og død for barnet, og det er derfor viktig at du tar vare på deg selv og snakker med noen om dine bekymringer og problemer. 

Barn kan også oppleve å føle at de faller mellom kjønnsidentiteter og er “ikke-binære”. Les mer om dette her