Top Surgery på St. Olav; Min opplevelse

Jeg er heter Oliver og jeg er admin og skaperen av Transhjelpen.no. Jeg er også per i dag den eneste (som jeg vet om) som har fått gjort “top surgery”, eller mastektomi på St. Olav. Her skal jeg fortelle litt om hvordan jeg gikk frem for å få dette gjort, min opplevelse, og gå litt inn om det politiske klimaet vi lever i nå som har gjort det vanskelig for andre å gjøre det samme.

Først, jeg hadde allerede vært på testosteron og fått diagnosen og behandling gjennom NBTS (Rikshospitalet) og var på vent for operasjon der. Jeg var 5 kg for “overvektig” til at de ønsket å sende meg til konsultasjon for kirurgi, og ba meg ta kontakt med fastlege for å få “hjelp til å gå ned i vekt” da jeg sa jeg slet med dette.

Fastlegen min bemerket seg at selv etter at jeg fikk gått ned disse kiloene så var det utrolig lang tid mellom besøkene på Riksen og derfor unødvendig lang tid på å få konsultasjon og operasjon. Spesielt fordi jeg bodde i Trondheim. Han foreslo å prøve å henvise meg til St. Olavs kirurgiske avdeling, det hadde han jo gjort hvis jeg var en cismann med gynekomasti, eller en ciskvinne som ønsket brystreduksjon.

Henvisning ble sendt i Januar 2019, jeg fikk konsultasjon i April 2019. Kirurgen var ok med vekten jeg hadde, selv om han selvfølgelig fortalte at med mer vekttap så ville resultatene bli bedre. Jeg gikk inn for å gå ned litt til, men prioriterte det ikke noe spesielt da jeg var fornøyd med vekten min.

Under konsultasjonen så fikk jeg beskjed om at jeg kunne forvente å bli operert etter sommeren (2019) en gang, men at det kunne skje forsinkelser. Kreftpasienter blir prioritert på avdelingen, i tillegg så ønsket de 2 av 3 av kirurgene på avdelingen til denne operasjonen, noe som også gjorde det vanskelig å finne dato.

Jeg endte ned å få innkalling i posten i desember 2019. Operasjonen skulle skje i April 2020, dvs ca ett år etter konsultasjonen. Dette var jeg fornøyd med!

Korona skjedde selvfølgelig, og operasjonen ble avlyst, men jeg fikk veldig raskt en telefon om jeg var ledig til å komme inn 19. Mai. Jeg var permittert uansett og hoppet på sjansen.

Operasjonen gikk greit, jeg fikk dra hjem samme dag, hjem til egen seng bare en kort biltur fra sykehuset. Dette syntes jeg var utrolig deilig, jeg kan ikke se for meg hvordan dette ville vært i Oslo med sykehus og hjemreise. Jeg er heldig nok til å ha familie i nærheten av Oslo som ville ha latt meg bli hos dem, men alle er ikke så heldige. I tillegg så var det bare noe utrolig deilig ved å komme seg hjem til egen seng når man føler seg så sårbar. (Jeg skal fortelle om min opplevelse med Hysto senere som kontrast)

Hjemme så var jeg forberedt for dette, hadde en romkamerat som kunne gjøre ting som å hente ting på hyller etc, men for det aller meste så var jeg helt selvforsynt med mat, medisiner og underholdning. Jeg kom meg på bussen til sengeposten for å fjerne dren noen dager senere. Fremdeles noe krokbøyd, men med svært lite smerter så var jeg tilbake i jobb i Juni, og tilbake til trenging på senter i Juli.

Jeg hadde det ikke noe særlig vondt, eller hadde noe særlig problemer post-op. Jeg var svært hoven, og det har jeg vært i mange måneder, og det har bare blitt bedre og bedre. Jeg vil si at jeg har fått tilbake 70% følelse på høyre side og 30% på venstre.

Den venstre siden har vært litt trøblete men ikke noe som ikke kunne fikses med en revisjon, noe som kirurgen som har hatt oppfølgningen min har vært veldig flink til å forklare. Det skal også sies, mest som en advarsel, at det største problemet vi møtte på var hud-elastisiteten min. Jeg hadde brukt binder i mange år og med ganske store bryster også, huden var strukket til maks (med allerede eksisterende strekkmerker fra puberteten). Det er dette som gjorde at jeg har overflødig hud, eller “dog ears” som må fikses på.

Av oppfølgning så var det en etter 1-2 uker for å fjerne “putene” som var sydd på for å beskytte brystvortene, og så en til ca 6 uker senere, så en gang på høsten 2020 og en gang på våren 2021. Jeg skal ha en sjekk til denne sommeren for å se om vi skal ta revisjonen da eller vente litt til.

Av kostnader så måtte jeg betale for konsultasjon + smertestillende frem til frikort, som forventet. Jeg måtte også anskaffe og betale for post-op vesten (en binder man skal ha på i noen uker etter operasjonen for å få ned hevelsen) selv. Å kjøpe i butikk Norge var dyrt (ca 2000kr), men nettbutikker som Underworks hadde dem billigere.

Selvfølgelig så anbefalte jeg alle mine venner og bekjente i Trondheim om å gjør dette også, vi ventet jo alle på Riksen og for flere så var dette flere år unna å bli realitet. Så fikk jeg beskjeden tilbake fra de som hadde prøvd. De fikk avslag. Gutter og menn i akkurat samme situasjon som meg, allerede begynt på testo behandling og på vent på Riksen, fikk avslag. Grunnene var;

-Nå måtte henvisningen komme fra Rikshospitalet selv fikk en beskjed om etter å ha fått konsultasjon med kirurgen, men ingen operasjon.

-Overlegen på plastikkirurgisk avdeling på St Olav har svart en: “mastectomi som del av kjønnsbekreftende kirurgi utføres primært ved Rikshospitalet. De har spesialkompetansen på området da dette er annet enn sedvanlig medisinsk mastectomi. Dersom Rikshospitalet mener at mastectomi for kjønnsbekreftende behandling bør utføres i Trondheim må vi få beskjed fra Rikshospitalet om dette.”

Nå har de jo allerede gjort denne operasjonen på meg, uten å ha noen grunner til å tvile på sin egen kompetanse. Faktisk så fikk jeg på følelsen at jeg ble tatt ekstra godt vare på med 2 kirurger og en masse sykepleiere til stedet før, under og etter operasjonen.

Det hele føles for meg som at Rikshospitalet kjører en hard kampanje for å beholde kontroll over transpersoner i landet. Dette er kun en anekdote, men jeg kjenner folk som har blitt nektet behandling der pga de gikk gjennom private behandlere først, eller som har takket nei til kirurgi i Norge og får derfor ikke videre behandling.

Til sammenligning, jeg fikk hysterektomi gjort i februar 2021. Dette ble gjort på Ullevål sykehus på Kvinneklinikken.  Jeg fikk beskjed våren 2019 at dette kom til å skje nærmere høsten samme år. Høsten kom, og henvisning var ikke sendt en gang.  Det var først vinteren 2019 at jeg fikk vært til konsultasjon/undersøkelse. Fikk så innkallelse i Juli 2020 for operasjon som da skulle skje August. Jeg valgte å utsette dette da jeg var nyoperert allerede, og ba om å få ny innkallelse på nyåret.

Min opplevelse på Ullevål var svært forskjellig fra St. Olav. Dette var svært forskjellige inngrep selvfølgelig, men i min innkallelse så stod det ingenting om at jeg skulle være der over natten. Jeg gikk utafra at dette var dagkirurgi og at jeg skulle hjem på ettermiddagen. Møtte derfor opp uten noe annet enn mobil og klærne jeg hadde på.

Heldigvis så var det lett å låne både mobil lader og mine daglige medisiner, og mat var jo selvfølgelig servert også. Ble også plassert på samme rom som en annen transmann, noe jeg satte pris på. Går utfra at dette er standard for dem, og at en trans pasient ikke blir satt på rom med en CIS kvinne. Det føltes selvfølgelig litt kleint å gå rundt i gangene på avdelingen som mann, med masse nyopererte kvinner på Kvinneklinikken rundt meg, men var ikke mye å gjøre med dette.

Til tross for en positiv opplevelse på sykehuset selv, så har det vært dårlig kommunikasjon hele veien fra Rikshospitalets side. Det var også, til tross for flinke sykepleiere til stedet og god “service”, en ukomfortabel opplevelse å måtte bli over natten. Jeg var heldig nok til å ha familie utenfor Oslo som det var planlagt at jeg skulle være hos i en uke etter operasjonen, men dette var fremdeles ikke “egen seng”.

Han jeg delte rom med hadde ikke denne komforten, og skulle fly hjem på tvers av landet. Jeg ble fortalt at denne var en ukomfortabel opplevelse. Det er helt tydelig for meg at hadde jeg kunne gjort denne operasjonen i Trondheim også så skulle jeg gjort det uten å nøle. Jeg er også sikker på at hadde jeg måttet fjerne brystene i Oslo også så hadde dette vært en unødvendig pålastning med reise, i tillegg til at det er dyrere for skattebetalerne å dekke denne reisen. Det er min mening at hvis det lokalet sykehuset allerede utfører disse operasjonene på cispersoner, så er det ingen grunn til å ikke gjøre de på transpersoner som allerede er godt i gang i prosessen.

Vi blir fortalt om og om igjen om “kompetanse” som bare Rikshospitalet har. At det bare er dem som kan gjøre “kjønnsbekreftende behandling”. Dette holder ikke, når det finnes mer enn nok kompetanse rundt om i landet, og hvis den mangler så må den deles og læres bort. Å tvinge flere tusen mennesker inn på lange ventelister, tvinge dem til å reise på tvers av landet for noe så enkelt som en samtale og en blodprøve, tvinge dem til å sette seg på tog og fly ett par dager post-op. Det er unødvendig og dyrt, for alle involvert.

Jeg sitter igjen med en glede over at jeg har blitt operert i Trondheim. Jeg har kunnet dra til oppfølgings timer i lunsjpausen min, i stedet for å ta minst 3 dager fri for å dra til Oslo og tilbake. Jeg føler en frihet over å ha kunnet gjøre dette uten Rikshospitalet. Det er en rett og slett fælt å tenke på hvor mye av min, vår, livskomfort ligger i deres hender. Vi trenger et desentralisert helsetilbud NÅ. Og jeg er bevis på at det går an.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*
*

BACK TO TOP
Bli varslet når varen kommer på lager Vi sender deg en e-post når produktet blir tilgjengelig for salg.
Have no product in the cart!
0